Eldrebølgen er i ferd med å skylle inn over landet. Om førti år jobber halvparten av oss i offentlig sektor og betaler over 60 % i skatt for å finansiere gildet – om prognosene slår til. Er det mulig å demme opp for den kommende bølgen – eller til og med surfe på den?
I 1905, da kong Haakon ble konge i Norge, var forventet levealder rundt 50 år. I dag ligger den på rundt 80. Ifølge SSB forventes Kari Nordmann i 2060 å runde 90 lys på bursdagskaken, mens Ola kaster inn håndkleet ved fylte 86. Vi vil da ha mer enn dobbelt så mange eldre (67+) enn vi har i dag, sammenlignet med resten av befolkningen i arbeidsfør alder!
2060 kan synes lenge til, men eldrebølgen slår inn lenge før det. Ta en kikk på denne figuren, hentet fra en rapport fra Menon Economics. Dette er hvordan eldrebølgen faktisk ser ut, ifølge SSBs prediksjoner:
Virkningene av eldrebølgen vil blant annet merkes i helsevesenet. Andelen av landets arbeidsstyrke som jobber i offentlig sektor ventes å øke fra 27 prosent (2014) til 45 prosent i 2060. Spesialisthelsetjenesten vil da ha rundt 300 000 årsverk, en økning på 260 % fra 2013. Regningen betaler du og jeg i form av skattesatser på godt over 60 % – dersom vi fortsetter i samme spor.
Er dette en bærekraftig utvikling? Hvordan kan vi investere smartere i helsevesenet, jobbe mer effektivt og samtidig sørge for varme hender og hjerter ute hos brukerne?
Rapporten fra Menon viser at utfordringen ikke først og fremst ligger i å jobbe mer effektivt – for helsevesenet har blitt langt mer effektiv enn det en gang var.
Problemet er at effekten har blitt spist opp «av at man ikke har satset tilstrekkelig på investeringer i ny teknologi, oppgradering av utstyr, vedlikehold av bygningsmasse osv.»
Det er teknologien, og hvordan vi organiserer oss rundt den, jeg ønsker å fokusere på i resten av dette blogginnlegget.
Tingenes Internett (IoT - Internet of Things) har allerede fanget forbrukermarkedet som en stormvind. Som et eksempel ser vi hvordan foreldre utstyrer barna med smartklokker á la Gator og Xplora. Klokkene er utstyrt med SIM-kort og GPS, noe som gir både foreldre og barn trygghet og en enklere hverdag.
Som mor vet du hvor barnet er og har vært, og du kan sette opp virtuelle gjerder som sender en varsling hvis barnet beveger seg utenfor det geografiske området du selv har angitt. Barnet selv har tryggheten i å alltid kunne ringe mamma eller pappa, sende meldinger og i nødstilfelle trykke på en SOS-knapp, som ringer opp pårørende etter tur uten å avgi lyd til omgivelsene. Spart tid. Spart bekymring. Enkelhet.
Forventningene i befolkningen til hva teknologi kan og vil bli i stand til å gjøre er økende, og de har de samme forventningene til helsevesenet.
Vi ønsker varme hender ute hos brukerne, og vi ønsker ikke å gå på kompromiss med kvaliteten på helsetilbudet. Folk forventer at teknologien skal fortsette å forbedre livskvalitet. Men kan vi få både i pose og sekk?
Ja, mener jeg.
Nøkkelen ligger i å investere mer i smart helseteknologi, som hjelper til med å holde innbyggerne friske. Det ligger store økonomiske besparelser i å ta i bruk teknologi som kan forebygge skader og forutse dem før de skjer.
Bare det å hindre at en pasient får lårhalsbrudd vil spare kommunen for mellom fem og sju hundre tusen kroner.
I Halden kommune har de tatt et grep for å løse et økende problem – nemlig at pasienter skrives ut fra sykehus mye tidligere enn før, det blir flere og flere eldre, og man har ikke institusjons- og korttidsplasser til alle.
Kommunen tilbyr derfor pasienter å bli skrevet inn i eget hjem, med et minst like godt tilbud som de ville fått ellers. Pasienten får med seg en trygghetsalarm og et nettbrett, hvor de til enhver tid kan snakke med en sykepleier via en videoløsning.
På kommunens side har man opprettet et responssenter for å håndtere alarmer fra pasienter, som igjen rutes videre til hjemmesykepleien. I snitt viser det seg at 9 av 10 utrykninger er falsk alarm. Med videoløsningen kan helsepersonell avklare om en utrykning er nødvendig, og ofte kan situasjonen løses gjennom en samtale.
På sikt vil man kunne utvide løsningen ved å overvåke parametere hos pasienten som for eksempel puls, blodtrykk, blodsukker, respirasjon osv. Kobler man disse persondataene sammen med data fra boligen (for eksempel bruk av strøm og vann), begynner det å bli svært interessant. Da kan man begynne å kartlegge mønstre og iverksette tiltak når man ser at varsellampene lyser.
Hvis Turid på 73 år en morgen har lavt blodtrykk, og man samtidig ser at hun ikke har brukt varmtvann eller slått på lyset på badet, kan det sendes en automatisk varsling til responssenteret, så hjemmesykepleien kan forsøke å oppnå kontakt eller rykke ut.
Hos en pasient med Alzheimers eller lignende diagnoser, kunne man GPS-overvåket pasientens posisjon og satt opp det man kaller en Geo-Fence, hvor kommunens responssenter og evt. pårørende varsles dersom pasienten midt på natten skulle forlate boligen.
For å oppsummere: Eldrebølgen kommer, og den kan bli krevende å håndtere. Men jo tidligere vi kommer i gang med de små, smarte tiltakene som har en preventiv effekt – ved å ta i bruk teknologi, sensorikk, big data, kunstig intelligens (AI - artificial intelligence) og maskinlæring – jo bedre skodd er vi for fremtiden, og kanskje vi da faktisk kan surfe på bølgen som vi vet er på vei.